Hei,

Det er nær sammenheng mellom måleområdet, regulatorens forsterkningsverdi, og pådragsverdien (f.eks reguleringsventil).

Man trenger ikke å vite måleområdet for å finne gode (optimale) verdien på regulatorens P, I, og D-parametre.

Det er avviket mellom måleverdi og settpunktverdi, det som kalles reguleringsavviket, som "kjører" P- og I. Så vi trenger ikke å vite selve måleområdet.

For D-parameteren trenger kontrollsystemet å beregne endringshastigheten på måleverdien. Så, også her trenger jeg ikke å vite måleområdet.

Så, nei, du trenger ikke på forhånd å vite måleområdet for å kunne, for eksempel, å bruke Ziegler & Nichol's åpensløyfe-metoden.

Takk for svar!

I metoden som Bjørnar Larsen beskriver i skolebøkene, så skal man jo regne ut Fpro (sløyfeforsterkningen), og det er jo bare et forholdstall mellom det som går ut av regulatoren og det som kommer inn, så da gir det jo mening at man ikke skal oppgi tall i prosent. :)

Men da har jeg et spørsmål om reaksjonsratemetoden i en kursmanual fra Trainor. Når reaksjonsraten skal normaliseres, så dividerer man reaksjonsraten med endringen i regulatorutgangen. I kursmanualen står det at man dividerer med antall prosentpoeng endring i regulatorutgang.

Er utgangen fra en regulator alltid 0-100, eller er man nødt til å vite området her for å regne om til prosent? Eller var prosentregningen bare for eksempelets skyld, siden det ikke var noen reelle verdier i eksempelet?

Hei,

Metoden, som beskrives av Bjørnar Larsen, kan kun brukes på selvregulerende reguleringssløyfer. De fleste reguleringssløyfer er ikke-selvregulerende. Metoden som Bjørnar Larsen kan ikke brukes på ikke-selvregulerende prosesser. Da må du heller bruke metoder slik Ziegler & Nichol's beskrev (offentliggjort 1941/1942).

Skal du finne sløyfeforsterkningen, kan du gjøre dette ved å teste hvilken endringsverdi du får på målesignalet (delta måleverdi) ved en gitt endringsverdi på regulatorutgangen (delta regulatorutgangsverdi).

Forholdstallet (Delta måleverdi dividert med Delta regulatorutgangsverdi) beskriver prosessens forsterkningsverdi.

Eksempel1: Du endrer regulatorutgangen fra 50 til 55 %, og måleverdien endrer seg fra 30 til 38 grader celsius. Da er prosessforsterkningen 8 grader delt på 5 %, det vil si at sløyfeforsterkningen er 1,6 grader celsius per % endring av regulatorutgangen.

Eksempel 2: Du endrer turtallet på frekvensstyrt motor fra 150 til 200 omdreininger per minutt. Dette resulterer i at strømningen i et rør øker fra 60 til 70 liter per minutt. Prosessforsterkningen er 10 liter per minutt (Delta måleverdi) delt på 50 omdreininger per minutt (Delta regulatorutgang). Dette gir en sløyfeforsterkning på 0,2 liter per minutt per 1 omdreining per minutt i pumpa.

Hei,

En tilleggsrefleksjon:

Har man et Pt100-element, har dette i utgangspunktet ikke noe bestemt kalibrert måleområde. Et standardelement kan måle temperaturer mellom -200 og +1000 grader celsius.

Selv om Pt100-elementet ikke har noe definert kalibrert måleområde, kan vi ut fra operasjonelle/driftsmessige grunner definere et bruksområde mellom for eksempel +50 til +150 grader celsius (som vi igjen kan omregne til et prosentvis måleområde).

Vi kan dermed få en 'kopling' mellom måleområdet og pådragsområdet, slik definert av Ziegler & Nichol.

Ja, jeg har hørt at det er forskjell på Bjørnar Larsen sin metode og andre metoder. Jeg fant Ziegler & Nichols originale rapport her: https://engineering.purdue.edu/~zak/ECE680/Ziegler-Nichls_1942.pdf. Jeg ser at den likner veldig på det jeg leste i Trainor Manualen. Rapporten var egentlig ganske lett forståelig og oppklarende, så nå skal jeg følge den neste gang jeg skal tune en sløyfe.

Takk for eksemplene. Jeg ser at benevningen på den utregnede forsterkningen er ganske vesentlig.

Det Pt100-element-eksempelet er svar på akkurat en av de tingene jeg lurte på! Men da skjønner jeg at man kan definere et fornuftig måleområde selv, og bruke det.

Takk for svar!