Gjennom hele min interesse for elektro siden jeg var en 8 år gammel guttunge og fikk et elektronikksett av moren min til jul og fikk en enorm interesse og leste faglitteratur, utdannelse på videregående, min læretid i forrige bedrift og VK2 kveldskursene hos NELFO under læretida; Så lærte jeg meg at man aldri under noen omstendigheter skulle blande alu og kobber direkte mot hverandre. To fullstendig inkompatible metaller.
Man måtte bruke overgangskoblinger ved bruk av mellommetaller som var nøytrale mot begge.

Ganske simpel regel, ikkesant? Noe jeg ville tro er selve hjørnesteinen i elektrofaget. Da en så ""liten"" feil kan sette fyr på en hel bygning.

Her jeg har begynt nå så ble folk overrasket da jeg satte meg på bakbeina og protesterte da en AL kabel skulle skjøtes videre med en CU kabel. Og ikke med overgangsklemmer eller noe. Nei. Aluen og kobberet skulle ifølge planen ligge som smørbrød over hverandre i klemma.

Dette var ifølge dem ikke noe problem og de hadde ikke hørt noe om at dette var noe problem. ""Det var jo bare å legge et stykke kobber mellom CU lederen og AL lederen."" Som om dette skulle ha noe å si.

Dette er montører oppe i 50 og 60 åra. Veteraner jeg ville tro har veldig god erfaring innen elektro.

Var man klar over dette før i tida at CU og AL ikke skulle være i kontakt med hverandre?

Jeg var eneste mann på jobb på nyttårsaften og to grove kabler med henholdsvis CU og AL skulle skjøtes. Med frist til 4. januar.

Men jeg gjorde det ikke og insisterte på at vi skulle kjøpe inn godkjente overgangsskjøtehylser.

Hvorfor er det bare jeg og en annen ung montør som nekter å utføre et slikt koblingsoppdrag? Var dette vanlig praksis før i tida?

Jeg velger å gå etter magefølelsen av det jeg har lært av selvstudie i barndommen og ungdomsårene, videregående i tenårene og læretida i 20-årene. Der det for meg å koble alu mot kobber er som å helle syre i base eller røyke i et eksplosivlager.